Dette er hva vi fant på Wikipedia om Det Norske Ibsenkompaniet:

Drama, kortversjon av dramatikk (= dramatisk diktning, skuespilldiktning), er en særskilt form for litterær fiksjon representert i framføring (skuespill, spill stilt til skue). Begrepet kommer fra det greske ordet δρᾶμα, drama, i betydningen «handling», som igjen er avledet fra δράω, draō, «å gjøre», «å handle» (eller «å forestille seg»).

En dramatisk tekst, eller skuespill er tradisjonelt bygget opp av direkte tale eller replikker knyttet til rollefigurer. En dramatisk tekst kan også inneholde indirekte tale eller sceneanvisninger som stikkordsmessig beskriver rollefigurene, deres handlinger og omgivelser. Det spesielle med denne tekststrukturen er at den skaper rom for undertekst, eller tolkning, hos leseren. Det vil si at leseren, eller skuespilleren, må skape mening, rom og sammenheng rundt de replikkene som står i teksten.

Replikker og sceneanvisninger er ofte samlet i scener som i sin tur er samlet i akter.

Framføringen av drama, dramatisk handling, i teater, av skuespillere på en scene framfor et publikum, forutsetter en samarbeidende metode for produksjon og en kollektiv form for framføring av en felles tekst eller litterært opplegg. Strukturen til dramatiske tekster, i motsetningen til andre former for litteratur, er direkte påvirket av den felles produksjonen. Tidlig moderne tragedie fra engelsk renessanseteater som Hamlet (1601) av William Shakespeare og antikkens gresk tragedie Kong Oidipus (ca. 429 f.Kr.) av Sofokles er blant dramaets fremste stykker som kunstart. To moderne eksempler er Rosmersholm (1886) av Henrik Ibsen og Lang dags ferd mot natt (1956) av Eugene O'Neill.

Drama er således en betegnelse for én av tre hovedsjangrer i form av diktning som har til hensikt å bli framført på en scene for et publikum ved hjelp av dramatiske virkemidler som deklamasjon, gestikulasjon, mimikk og eventuelt (men ikke nødvendigvis) musikk. Bruken av begrepet drama i den snevre betydning for å betegne en særskilt form for skuespill går tilbake til 1800-tallet. Dramaet i denne forstand viser til et skuespill som er verken en komedie eller en tragedie — eksempelvis Émile Zolas Thérèse Raquin (1873) eller Anton Tsjekhovs Ivanov (1887). Det er i denne snevre betydningen at film- og TV-industrien benytter drama som en sjanger innenfor deres respektive media.

Opprinnelig ble drama betraktet som en poetisk sjanger i kontrast til epikk og annen lyrikk siden Aristoteles' Poetikken (ca. 335 f.Kr.) — det tidligste bevarte verk om dramatisk teori. Dramatisk diktning ble således også betraktet som en høyere form for diktning enn epikk og poesi ved å hevde at «mens den episke diktningen objektiviserer sitt emne, behandler det som inntruffet i fortiden, og den lyriske diktningen er subjektivitetens uttrykksform, drar dramaet fortiden inn i nuet og lar begivenhetene utfolde seg i en dialog eller tale hvor de dramatiske personers (latin dramatis personae) indre liv kommer til uttrykk.»

Drama er assosiert med to masker som har sin opprinnelse i antikkens teater og som representerer den tradisjonelle slektsmessige fordelingen i komedie på den ene siden og tragedie på den andre siden. De er symbolene til antikkens greske muser (beskyttere): Thalia og Melpomene. Thalia var musen for komedie (det leende ansikt) mens Melpomene var muse for tragedien (det gråtende ansikt).

Drama er tidvis kombinert med musikk og dans: dramaet i opera er vanligvis kun sunget, men musikaler har vanligvis både sanger og dialoger; og en del former for drama har innskudd av musikk eller musikalsk framheving av dialogen, eksempelvis melodrama og japansk nō. En del drama er skrevet for å bli lest, ikke framført, såkalte lesedrama, hvilket var framtredende i ulike perioder av historien, eksempelvis antikkens romerske teater og romantikkens teater. Lesedrama er drama som teoretisk sett kan bli oppført, men som av ulike og kanskje praktiske grunner betraktes uegnet for teaterscenen.